Årets lengste og nordligste scootertur

Carl Einar ble invitert til å være med på tur til Spitsbergens nordligste tilgjengelig punkt (dvs utenfor Nordaustlandet) - Verlegenhuken. Turen ble godt planlagt, og vi var tilsammen 4 personer som la i vei 4.mai tidlig på morgenen.
Turen gikk ut Adventdalen, gjennom Sassendalen og videre over isbreesystemene (Von Post, Flcherfonna, Lomonosovfonna, Veteranen og til slutt den ca 100 km lange Åsgardfonna). Ettersom turen var planlagt til å bli opptil 700 kilometer, så var oppakningen både stor og tung, og våre sleder hadde en vekt på opptil ca 400-500 kg når vi begynte turen. Værmessig så var det meldt veldig godt vær over hele den planlagte ruten, noe som viste seg å stemme svært godt! Den største utfordringen på turen nordover, var et snøfall de siste dagene på opptil en halv meter, noe som gjorde at bensinforbruket ble en god del høyere enn hva vi hadde beregnet.

Etter å ha kjørt i delvis snødrev og flatt lys, så letnet været, og vi fikk et fantastisk skue utover Veteranbreen.

Mye snø å pløye seg frem i - her er det bare Anders som har kjørt, og det gjør det jo litt lettere for de som kommer etter. Det koster å kjøre fremst med tung slede. Det måtte ofres en variatorreim for Anders sin del i en av bakkene hvor belastningen ble i meste laget.

På kvelden den 4. mai kom vi frem til Laksvågen - en liten bi-stasjon som har rommet mangt en fangstmann gjennom historien. Nå skulle den bare huse Anders og Carl Einar for en natt, og det klarte den lille hytta veldig bra. 

 Laksvågen: 79 grader og 46,2 minutter nord. Noen mil sør for 80-grader'n...

Neste morgen skinte solen fra klar himmel. Etter en bedre frokost tilbredt på hyttas "kjøkken", var vi klar for å teste fiskelykken.

På kvelden besluttet vi å ta turen mot Atomfjella. Været tyknet til før avreise fra Laksvågen, og til tider hadde vi total "white-out". Her er vi tilbake på bensindepoet som ble etablert på veien nordover, og lyset ser igjen til å gi oss litt mer utsikt mot naturen som er storslått i hele området.

Ny base med telt ble etablert oppe på Gallerbreen, og første morgenen våknet vi opp til det beste Svalbard vinteren har å by på. Her ligger vi på drøye 1000 meters høyde, og vi hadde ca 10 minusgrader. I sola var det "stekende varmt", og med vindstille vær, så ble skiturene en skikkelig påskeopplevelse!

Et av fjellene som skulle erobres - vi hadde også et italiensk toppturfølge som konkurrerte med oss om å sette sine spor ned fjellsidene først. Det viste seg å være nok fjellsider og "renner" til oss alle.

På vei opp til et av fjellene (Irvinfjellet). Mitt utpå breen i bakgrunnen, kan vi se vår base for de 2 døgnene vi lå der.

Nå er det bare den spennende nedkjøringen igjen. Det er en ubeskrivelig følelse å stå på toppen etter timer med jobb for å komme opp, og vite at man har en fjellside med puddersnø som skal erobres og hvor de skal suge kreftene ut av bena...

CE og Martin sine fotavtrykk på den øverste delen av nedkjøringen. Legg merke til fronten på isbreen som har en av sine armer mitt oppe i fjellsiden.

Atomfjellene har sin spesielle form og farge. De er spisse og bratte - fargen blir svart fordi fjellsidene er mange plasser såpass bratte at verken snøen eller breene får fotfeste, og den sorte fjellsiden danner dermed kontrasten til all snø og is.

På kveldene så var det ingenting å si på komforten. Eget medbrakt feltkjøkken, multifuel ovn, og alt man kan tenke seg av god mat og drikke - da selvfølgelig også selvfisket Svalbard Røye som Anders tilbredte på et fantastisk vis!!

 Teltkos - her Martin og Fred.

4 dager for 4 karer med et vær og en natur som var storslått - ja det ble en tur som vil huskes for livet. Bilder kan aldri beskrive hvilke opplevelser vi hadde i løpet av turen, og når alt går bra både med materiell og mannskap, så kan ikke turen bli stort bedre... Det er snakk om å gjøre denne turen til en årlig tradisjon...